Førstehjelp etter bilulykke: Slik handler du riktig

En trafikkulykke er en unntakssituasjon som kan bringe selv erfarne bilførere ut av fatning. Mellom kollisjonsøyeblikket og redningsmannskapenes ankomst går det ofte avgjørende minutter. Det som skjer i denne tiden kan avgjøre alvorlighetsgraden av ulykkens konsekvenser. Det handler ikke bare om medisinske tiltak, men først og fremst om sikring av ulykkesstedet og egen sikkerhet. Vi forklarer de viktigste handlingstrinnene og hva som virkelig betyr noe i de første minuttene etter en ulykke.

De første sekundene etter kollisjonen

Umiddelbart etter en ulykke opplever de involverte ofte en tilstand av desorientering. Kroppen skiller ut stresshormoner, pulsen øker, og tankene overveldes av situasjonen. Denne sjokktilstanden er en naturlig reaksjon og rammer både ulykkesofre og førstehjelper som tilfeldigvis kommer til ulykkesstedet. Det viktigste i dette øyeblikket er å samle tankene og gå strukturert frem.

Før noen form for hjelp kan begynne, kommer egen sikkerhet først. Dette prinsippet kan ved første øyekast virke egoistisk, men er logisk nødvendig. Den som setter seg selv i fare, kan ikke hjelpe andre og blir kanskje selv et offer som må reddes. Konkret betyr dette: slå på varselblinklys, ta på refleksvest, sikre ulykkesstedet. Denne rekkefølgen bør innarbeides til den går automatisk.

Varseltrekanten settes opp i tilstrekkelig avstand fra ulykkesstedet. På landeveier regnes minst 100 meter som passende, på motorveier bør det være minst 150 meter, ved uoversiktlige strekninger tilsvarende mer. Veien til oppstillingsstedet går langs veikanten, aldri på selve kjørebanen. Etterfølgende kjøretøy oppdager ofte fotgjengere på veien sent, spesielt i mørke eller ved dårlige siktforhold.

Å ringe nødnummeret riktig

Nødanropet til det felleseuropeiske nummeret 113 (i Norge) eller 112 er det viktigste trinnet for å varsle profesjonell hjelp. Nødsentral trenger presis informasjon for å sende ut riktige ressurser. Et strukturert nødanrop fremskynder hjelpen betydelig og unngår oppfølgingsspørsmål som koster tid.

De klassiske spørsmålene danner rammeverket for et fullstendig nødanrop. Hvor er ulykkesstedet? Denne opplysningen er den viktigste informasjonen i det hele tatt. På motorveier hjelper kilometerangivelser og kjøreretning, på landeveier nærmeste tettsted og markante orienteringspunkter. Smarttelefoner med aktivert posisjonsdeling kan overføre posisjonen automatisk, forutsatt at nødsentralen har tilsvarende systemer.

Hva har skjedd? En kort beskrivelse av hendelsesforløpet gir nødsentralen en første vurdering. En påkjørsel bakfra med materielle skader krever andre ressurser enn en frontkollisjon med fastklmte personer. Hvor mange skadde er det, og hvilken type skader? Også her hjelper en nøktern beskrivelse mer enn emosjonelle skildringer. Antall skadde, åpenbare skademønstre og bevissthetstilstand er relevant informasjon.

Etter å ha ringt nødnummeret bør samtalen ikke avsluttes umiddelbart. Nødsentralen kan ha oppfølgingsspørsmål eller gi instruksjoner om førstehjelp. Samtalen avsluttes først når operatøren signaliserer dette. I mellomtiden kan mobiltelefonen settes på høyttaler for å ha begge hender fri til hjelpetiltak.

Vurdering av de skadde

Før konkrete førstehjelpstiltak iverksettes, skaffer førstehelperen seg oversikt over situasjonen. Ved flere skadde må det gjøres en prioritering. Den såkalte triageringen baseres på skadenes alvorlighetsgrad og overlevelsessjansene. Personer som roper høyt om hjelp er som regel mindre kritiske enn de som ligger ubevegelige.

Å tilsnakke en skadet gir første hint om tilstanden. Den som svarer og kan holde øyekontakt, er ved bevissthet. Den som ikke reagerer på tiltale, kan være bevisstløs eller i sjokk. I dette tilfellet følger en forsiktig smertestimulus, for eksempel et lett klyp på håndryggen. Uteblir reaksjon også på dette, foreligger bevisstløshet som krever ytterligere tiltak.

Pusten kontrolleres ved å forsiktig bøye den skaddes hode bakover og frigjøre luftveiene. Hjelperens øre nærmer seg den skaddes munn. Kan en luftstrøm merkes og hever brystkassen seg synlig, puster personen. Mangler disse tegnene, foreligger pustestans som krever umiddelbar gjenopplivning.

Stabilt sideleie

For bevisstløse personer som puster selvstendig, er stabilt sideleie det viktigste tiltaket. Det forhindrer at den slappe tungen blokkerer luftveiene eller at oppkast kommer ned i luftrøret. Begge risikoene kan uten mottiltak føre til kvelningsdød i løpet av få minutter.

Gjennomføringen av stabilt sideleie begynner med å vinkle den nærmeste armen i skulderhøyde. Den fjerne armen legges over brystet slik at håndbaken ligger mot den skaddes nærmeste kinn. Det fjerne beinet vinkles og brukes som spak for å trekke personen over mot seg. Hodet bøyes lett bakover for å holde luftveiene åpne, og munnen peker nedover slik at væsker kan renne ut.

Regelmessig kontroll av pusten forblir nødvendig også etter at personen er lagt i stabilt sideleie. Tilstanden til en skadet kan når som helst forverres. Stopper pusten, må gjenopplivningstiltak startes umiddelbart. Den kontinuerlige overvåkingen avsluttes først når ambulansetjenesten ankommer.

Særegenheter ved fastklemte personer

Ikke sjelden er ulykkesofre fastklemt i kjøretøyet og kan ikke uten videre frigjøres. I denne situasjonen kreves særlig varsomhet. Den tekniske redningen tilhører brannvesenet, som har spesialutstyr for å frigjøre fastklemte personer. Lekhjelpere bør under ingen omstendigheter forsøke å dra skadde ut av kjøretøyet med makt.

Redning fra kjøretøyet av førstehjelpere er bare berettiget når det foreligger umiddelbar livsfare som er større ved å forbli i kjøretøyet enn ved en mulig forverring av skader. Typiske eksempler er et brennende kjøretøy eller en bil som er i ferd med å synke i vannet. I alle andre tilfeller er det sikrere å la den fastklemte personen bli i kjøretøyet og ta vare på vedkommende til profesjonell hjelp ankommer.

Omsorgen for fastklemte personer omfatter stabilisering av nakkevirvelsøylen dersom et traume mistenkes. Hodet fikseres bakfra med begge hender og holdes i nøytral posisjon. Samtidig er det viktig å snakke med den skadde personen, informere om situasjonen og formidle ro. Den psykiske omsorgen er et ofte undervurdert aspekt av førstehjelp som likevel kan ha betydelig innflytelse på forløpet.

Håndtering av blødninger

Kraftige blødninger hører til de mest truende skadene som kan oppstå ved trafikkulykker. Menneskekroppen inneholder cirka fem til seks liter blod. Et tap på mer enn én liter fører allerede til sjokksymptomer, tap på to liter eller mer er livstruende uten medisinsk behandling. Blødningsstans har derfor høy prioritet.

Den mest effektive metoden for blødningsstans er direkte trykk på såret. En bandasje eller om nødvendig et rent klesplagg presses fast mot det blødende stedet og holdes der. Trykket bør være sterkt nok til å redusere eller stoppe blodstrømmen merkbart. Å trykke er ikke et behagelig tiltak, verken for den skadde eller hjelperen, men det er effektivt og kan være livreddende.

Ved blødninger på ekstremitetene støtter høytlegging av den berørte kroppsdelen blødningsstansen. Gjennom tyngdekraften reduseres blodtrykket i de hevede lemmene, noe som svekker blødningen. Dette tiltaket supplerer trykkforbindelsen, men erstatter den ikke. Avsnøring bør bare skje i absolutte unntakstilfeller og krever spesialkunnskap, da feil anvendelse kan føre til vevsskader.

Psykisk førstehjelp

Den psykiske belastningen ved en trafikkulykke undervurderes ofte. Ikke bare de fysisk skadde, men også ulykkesvitner og førstehjelpere kan bli traumatisert av opplevelsen. Den psykiske førstehjelpen begynner allerede på ulykkesstedet og fortsetter i timene og dagene etterpå.

Tiltale, omsorg og formidling av trygghet er grunnpilarene i den psykiske omsorgen. En rolig, bestemt tonefall virker beroligende på både skadde og tilskuere. Informasjon om nåværende status, for eksempel at ambulansen allerede er på vei, reduserer angst og gir en følelse av kontroll i en ukontrollerbar situasjon.

Etter at redningsmannskapene ankommer, avsluttes ikke førstehjelperens oppgave brått. Overleveringen til ambulansetjenesten omfatter all relevant informasjon som er samlet inn under omsorgen. Observasjoner om hendelsesforløpet, endringer i de skaddes tilstand og gjennomførte tiltak er verdifulle for videre behandling. Deretter bør også førstehjelpere ta vare på seg selv og ved behov søke psykologisk støtte.